Metallmusikk har med tiden blitt kommersialisert gjennom bl.a. spilleautomater, casino-spill og filmer. Det er nemlig et kjent faktum at det finnes flere heldige vinnere som har gjort seg rike på Motörhead-spilleautomaten f.eks. Denne spilleautomaten er utviklet av NetEnt, en av de mest populære utviklerne i bransjen i følge http://www.allespilleautomater.com/, og har blitt et viktig alternativ for oss nordmenn som liker musikk og gambling, men som ikke har muligheten til å dra til landbaserte casinoer i f.eks. Las Vegas. Denne spilleautomaten kan du lese mer om på en egen side ved denne nettsiden.

 

Før kommersialiseringen startet var norskmetall musikk mye påvirket av satanisme, ritualer og anarkisme, og det er nettopp dette vi skal snakke litt om i denne artikkelen.

 

I en snødekt skog et sted i Norge har en liten gruppe unge menn samlet seg. Gruppen er kledd i skinn og lær, og har maskert seg ved å male seg i ansiktet. De fargede ansiktene blir lyst opp av lysende flammer og en hører lyden av flammer som spytter gnister høyt opp i den mørke himmelen. De synger og ler i latinske og norrøne strofer. Foran den står grunnen til samlingen og brannen, en 1000 år gammel kirke er i flammer. Det virker som en scene fra en grøsserfilm, men er virkeligheten etter et og annet et ritual som ble gjentatt flere ganger av metallmusikere tidlig på 90-tallet.

 

Opprør og satanisme

Rock n Roll har alltid handlet om opprør og å bryte ut av samfunnet, men satanisme? Det er en annen sak. Det var få rockemusikere som drev med satanisme, eller var forbundet med dette, før sent på 60-tallet, med Black Sabbath i førersetet.

 

Det meste av satanisme hører man om i metallmiljøer. Rundt 1993 ble norsk svartmetall internasjonalt kjent. Det normalt konservative norske pressen ble i økende grad hysteriske, og kanskje ikke uten grunn: mennesker ble myrdet, eldgamle kirker ble brent, og fingrene pekte på svartmetallmiljøet. Det som gjorde det hele enda merkeligere var at de mistenkte for disse handlingene virket stolte av deres satanistiske og voldelig atferd. De viste ingen anger for sin opptreden, og rakte gjerne langfingeren mot pressen og befolkningen generelt. Dette var uhørt, uforventet og problematisk for konservative og rolige Norge. Men hvem var disse menneskene som snudde samfunnet på hodet?

 

Svartmetallscenen i Norge eksisterte i stor grad i symbiose med en platebutikk ved navn Helvete, drevet av Øystein ‘Euronymous’ Aarseth, som var grunnleggeren av bandet Mayhem og som drev sitt eget plateselskap for metallmusikk. Det var flere spesielle karakterer på metallscenen på dette tidspunktet, bestevennen til Øystein og samtidig den største rivalen til hans lederskap var Varg ‘Count Grishnackh’ Vikernenes, som drev bandet Burzum. En annen ung leder i miljøet var Bård ‘Faust’ Eithun, som myrdet en uskyldig mann i en park «for å finne ut hvordan det føltes å drepe noen».

 

Mord og brann

De ulike personene som frekventerte i miljøet begynte etter hvert å falle som fluer. Noen ble drept, og andre begikk selvmord. De overlevende hjalp dem ofte med å utføre ugjerningene, for så å ta bilder av dem, skjære opp likene deres og bruke de som smykker, i ettertid. De mistenkte fortalte åpenlyst i intervjuer om mord og påsatte branner av kirker. Det er vanskelig å ta alvorlig for utenforstående, men etter hvert begynte politiet å fatte interesse for sirkelen rundt «Helvete». Samtidig ble ni kirker brent ned i 1992, og musikkmiljøet ble mer organisert og farligere.

 

Til slutt endte det som det måtte, Vikernes drepte sin beste venn og rival, Øystein ‘Euronymous’ Aarseth, i leiligheten hans. Vikernes fortalte at Aarseth hadde planlagt å ta han med inn i skogen, binde ham til et tre, og torturere ham til døde. Fra fengselet skrøt Vikernes om drapet, og fortalte i detalj hvordan kniven hadde blitt sittende fast i hodeskallen til Aarseth.

 

Politiet brøt opp det farlige miljøet, og flere endte i fengsel. I dag er det vanskelig å tro at metallmiljøet i Norge hadde en slik negativ påvirkning på samfunnet. Samtidig er de satanistiske røttene umulig å fornekte, og en viktig inspirasjonskilde for nåtidens band.